Henrik Ibsens skrifter

Teatrene i Norden ser ut til å ha kommet i annen rekke denne gangen. Til sin forlegger Jacob Hegel hadde Ibsen i et brev av 10. november 1892 bemerket: «Ved det kgl. teater vil stykket udmærket godt kunne besættes.» Det var likevel hans vane å vente til boken var utgitt før han forhandlet med dette eller andre nordiske teatre. Samme dag som utgivelsen i København, 14. desember 1892, hadde Ørebladet en anonym anmeldelse. Skribenten var usikker på hvordan stykket ville virke på scenen. Det hadde lite handling og «bæres næsten helt og holdent af Hovedfigurens Personlighed, med en enkelt kvindelig Figur (Frøken Wangel) som sekunderende». Likevel mente anmelderen at Københavns hovedscene hadde gode krefter til å besette disse rollene. Derfor var det grunn til å håpe at om ikke særlig lenge ville «hele Byen have Anledning til at se opført, hvad hele Byen for Øieblikket læser» (Anonym 1892a).

Allerede før skuespillet var utgitt, kunne Ibsen i sin regnskapsbok for 10. desember 1892 notere 1000 kroner på inntektssiden: «Honorar hos fru Lotten Dorsch og Eric Zachrison for eneret til i et år at spille ‹Bygmester Solness› i Sverige undtagen i Stockholm og Göteborg.» Den danske teaterlederen William Petersen hadde omtrent samtidig henvendt seg til Ibsen angående retten til å fremføre Bygmester Solness i Norge utenfor Kristiania og Bergen. Enighet ble oppnådd, og Ibsen kunne 17. desember føre nye 1000 kroner til inntekt: «Solgt til teaterdirektør William Petersen eneret for året 1893 til at opføre ‹Bygmester Solness› i de norske provinser» (NBO Ms.fol. 3222). Sjefen for Christiania Theater, Hans Schrøder, hadde også straks boken var utgitt, henvendt seg til Ibsen for å sikre teateret retten til å oppføre Bygmester Solness. Ibsen svarer i brev av 14. desember 1892 at han ikke tviler på at de vil komme til enighet: «Men jeg vilde dog helst forhandle mundtlig med Dem om sagen for at få forskellige enkeltheder bragt på det rene, hvilke for mig er af vægt.» I brev av 17. desember hadde Edvard Fallesen, teatersjef ved Det kongelige Theater i København, spurt Ibsen om han var villig til å overlate teateret retten til å oppføre Bygmester Solness «paa de i Forfatter-Regulativet af 13. Marts 1890 overfor originale danske Stykker foreskrevne Betingelser – de bedste, som Theatret kan byde Dem» (RAK 220, Kopibog nr. 86–87, innførsel 658). Ibsen svarte i brev av 19. desember 1892 at han selvsagt ville underkaste seg regulativets betingelser.

Den svenske teaterlederen og skuespilleren August Lindberg var også blant dem som i løpet av desember 1892 henvendte seg til Ibsen angående oppførelsesretten til det nye skuespillet. Han ville gjerne spille det i Stockholm og Göteborg. Ibsen gav ham retten til dette for 2000 kroner, hvorav halvparten skulle betales som forskudd og resten etter den femte oppførelsen. Retten til oppførelse av samme stykke i den svenske provinsen var altså solgt til Lotten Dorsch og Eric Zachrison. Imidlertid ble deres planlagte turné innstilt, og Lindberg fikk overta deres rettigheter ved å betale dem 500 kroner, som de allerede hadde betalt til Ibsen (jf. Lindberg 1943, 339–40). Med Lindbergs restbeløp på 500 kroner ville Ibsen ha en samlet inntekt på 3000 kroner for Lindbergs oppførelser av Bygmester Solness i Sverige. Tidlig i januar 1893 henvendte Lindberg seg på ny til Ibsen, denne gangen med spørsmål om det var mulig å få redusert restbeløpet. Ibsen svarte i brev av 6. januar 1893 at han måtte avslå Lindbergs anmodning, og han bad om en rask aksept av betingelsene. I motsatt fall ville han betrakte seg som ubundet og ha frie hender til å forhandle med andre svenske teatre. Ibsen skriver i det samme brevet at hans forretningsforbindelser nå har fått et slikt omfang at han har måttet legge om sin praksis, og kommer til å forlange honoraret innbetalt som forskudd før teaterdirektørene får retten til å oppføre hans skuespill. Det gjaldt ikke de store, faste teatrene som Christiania Theater og Det kongelige Theater. Dette hadde sin bakgrunn i erfaringer Ibsen hadde med enkelte omreisende teaterselskaper og andre mindre teatre.

Blant annet på grunn av en brann i Mindre Teatern i Göteborg 21. desember 1892 hadde Lindberg vanskeligheter med å reise et forskudd som det Ibsen ønsket, og måtte be om henstand med restbeløpet, men Ibsen var ikke ettergivende på dette punktet heller. I brev av 13. februar 1893 til August Lindberg skriver han at han på grunn av kjøp av obligasjoner står «næsten blottet for kontanter» og dessverre ikke kan etterkomme anmodningen om henstand. Med utsettelse av premieren på Bygmester Solness hadde heller ikke Lindberg kontanter (jf. Lindberg 1943, 337–40), og Ibsen måtte i brev av 3. mars vende seg til sin forlegger Jacob Hegel og be om å få sendt 1000 kroner. Begrunnelsen var forsinkelse i teatrenes innbetalinger: «Både Kristiania teater og direktør Lindberg bliver senere færdig med ‹Bygmester Solness› end oprindelig bestemt og dette bereder mig vanskeligheder.»

Fremdeles én måned senere, på tross av premiere i Göteborg 23. mars med i alt fem forestillinger, hadde Ibsen ikke fått sitt tilgodehavende hos Lindberg, som nå stod i ferd med å sette opp stykket i Stockholm. I en brysk tone sender Ibsen telegram 3. april 1893: «Jeg forbyder opførelsen i Stockholm formedelst Deres kontraktsbrudd. Påkalder i nødsfald bistand af norske statsministeren dersteds». Det hjalp. Dagen etter kan han kvittere for 1000 kroner som han har mottatt av politiinspektør Fredrik Mossin i Kristiania på teaterdirektør August Lindbergs vegne (Lindberg 1943, 342). Lindberg hadde for øvrig ønsket å få lov til å oppføre Bygmester Solness også i København, og han bad om Ibsens samtykke til det, men Ibsen måtte i sitt svarbrev 6. april avslå dette. Skuespillet stod på Det kongelige Theaters repertoar, og det gikk fremdeles. Det var utenkelig at sjefen på dette teateret ville akseptere en slik konkurrerende oppførelse midt i sesongen.

Også i den danske provinsen var det interesse for å se Ibsens nye skuespill på scenen. I begynnelsen av januar 1893 hadde teaterdirektør Carl Henriksen henvendt seg til Ibsen med spørsmål om å få rett til å oppføre Bygmester Solness i Danmark utenom København. Ibsen henviste Henriksen i brev av 9. januar 1893 til August Larsen i Gyldendalske Boghandel.

Ved årsskiftet 1892/93 hadde Ibsen inngått kontrakter med omreisende teaterdirektører om oppførelser av Bygmester Solness, men når det gjaldt de større teatrene, hadde han bare fått i stand intensjonsavtaler om oppførelse ved Christiania Theater og Det kongelige Theater i København. Det kan se ut som det blant lederne for de toneangivende teatrene i de nordiske hovedstedene hersket en viss usikkerhet omkring det sceniske potensialet til det nye stykket, og at man ville vente og se hvor godt andre teatre lyktes med å oppføre det. Det kan også tenkes at Ibsens internasjonale berømmelse og hans status som ledende europeisk dramatiker etter hvert hadde gjort at det ikke lenger var noen selvfølge at hovedscenene i Norge og Danmark skulle være blant de første til å vise hans nye skuespill.

Den aller første offentlige fremførelsen av Bygmester Solness var ingen egentlig teaterpremiere. Det var Ibsens engelske forlegger William Heinemann som av rettighetsmessige grunner arrangerte en opplesning av stykket på norsk på Theatre Royal, Haymarket i London 7. desember 1892 kl. 10.00, med fire tilskuere i salen. Hans Brækstad, norsk konsul i London, leste rollen som Halvard Solness, Amy Haldane leste Aline Solness, Edmund Gosse leste doktor Herdal, fru Brækstad leste Kaja Fosli, William Heinemann leste Knut Brovik, og Elizabeth Robins leste Hilde Wangel (jf. Meyer 1971, 699).

Urpremieren på Bygmester Solness fant sted på Lessing-Theater i Berlin 19. januar 1893. Halvard Solness ble spilt av Emanuel Reicher, Aline av Marie Meyer, Kaja Fosli av Elise Sauer, Knut Brovik av Gustav Kober, Ragnar Brovik av Heinrich Prechtler, doktor Herdal av Ernst Horn og Hilde Wangel av Marie Reisenhofer.

I Adresseavisen 22. desember 1892 kunne de teaterinteresserte i Trondheim lese at teaterdirektør William Petersens selskap ville åpne sin hovedsesong annen juledag, og at den store nyheten gjaldt Ibsens Bygmester Solness, som ville bli innstudert etter jul. Tanken var at skuespillet skulle komme til oppførelse innen midten av januar. Til tredje akt hadde Petersen bestilt ny dekorasjon av Casinos teatermaler i København. Den 8. januar 1893 kunne samme avis informere om at det daglig ble holdt prøver på stykket. Man hadde tatt sikte på å oppføre stykket 11. januar, men det hadde vist seg umulig for dem som skulle spille de viktigste rollene, å få innstuderingen ferdig, slik at det måtte bli utsettelse i noen dager. Den 18. januar ble det opplyst i Adresseavisen at premieren var fastsatt til fredag 20. januar. Man hadde arbeidet med innstuderingen i en måneds tid, og det var anvendt all mulig flid og omhu for å kunne presentere stykket så korrekt som mulig. Den 19. januar bragte samme avis en annonse om at forestillingen ville finne sted dagen etter kl. 19.30, og da direktør Petersen ikke kjente til urpremieren på Lessing-Theater, ble det opplyst at «Trondhjems Theater er den første Scene i Verden, som opfører Stykket» (Anonym 1893j). Oppførelsen i Trondheim 20. januar 1893 var altså norgespremiere. Rollen som Halvard Solness ble spilt av Emil Warming, mens hans kone Amalie Warming spilte Aline Solness. Hilde Wangel ble spilt av Anna Petersen, doktor Herdal av Carl Hamann, Knut Brovik av Christian Møller, Ragnar Brovik av Georg Asmundsen og Kaja Fosli av Ellen Jacobsen.

Aftenposten fikk rapport datert 20. januar fra sin (anonyme) korrespondent, og den ble trykt i avisens aftennummer 24. januar. Denne anmelderen kunne observere at den såkalte Ibsen-menigheten satt spredt rundt omkring i teateret, med dikterens mest fanatiske beundrere på balkongen, «fast bestemte paa at applaudere quand mme » (Anonym 1893e). Spent forventning preget alle «Fysiognomier». Da første akt var over, kunne en upartisk observatør merke at stemningen i salen var en annen. Enkelte forsøkte å holde den ved like i troen på at hva en Ibsen hadde skrevet, nødvendigvis måtte være dypsindig: «Men ganske langsomt sænkede Kjedsomheden sig blytung ned, slog sine Klør i Tilhøreren og slap ham ikke mere.» Man noterte seg en viss avveksling fra «Ibsensværmernes og de tilstedeværende Norskes barnlige Henrykkelse», men bravoropene var blandet med en skarp hvisling. Hovedrolleinnehaveren Reichers briljante spill gjorde sitt til at publikum glemte hvor usammenhengende mye av det er som kommer fra den oppstyltede og egoistiske oppkomlingen. Ifølge denne anmelderen var den alminnelige meningen at Solness-skikkelsen står langt tilbake for alle andre «Titelhelte» som Ibsen har skapt. Samtalene virket irriterende lange. Det hjalp ikke at Hilde stadig brukte ordet «Spænding». I rollen som Aline hadde Marie Meyer skapt en gjennomført karakter, et hverdagsmenneske med tørr stemme. Elise Sauer fremførte den svake, hypnotiserte unge Kaja på en tiltalende måte. Marie Reisenhofer spilte Hildes vanskelige og utakknemlige rolle med gestikulasjoner og krampaktige smil som neppe svarte til dikterens intensjoner. Anmelderen synes i det hele tatt at skuespillet etterlater seg et pinlig inntrykk: «Ikke en eneste Tanke, der kan løfte og lutre, ikke en befriende Latter, ikke en Situation, der er tagen ud af Nutidens saa rigt pulserende Liv.» Ikke desto mindre var iscenesettelsen som alltid på Lessing-Theater «udmerket smuk». Men kritikeren tror ikke at Bygmester Solness vil oppleve så mange forestillinger som Hedda Gabler (med sine rundt tyve). «I ethvert Tilfælde har Direktør Blumenthal bragt Ibsen sin Hyldest ved ogsaa at indstudere et Verk, som han paa Forhaand vidste ikke kunde blive noget Repertoirestykke» (Anonym 1893e).

Slik et utvalg av de tyske kritikerne ble gjengitt i Aftenposten 24. januar 1893, var reaksjonen blandet. Otto Neumann-Hofer, som anmeldte oppførelsen for Berliner Tageblatt, forteller at han etter å ha lest stykket et par ganger mente å ha fått grep på det. Etter oppførelsen ble det dunkelt for ham igjen. Som leser fikk han ideer som til nød hang sammen med hverandre og kunne høres tålelig ut, men som tilskuer til skikkelsene forstod han dem ikke lenger: «Stykket er blevet hængende i Abstraktionen. Symboliken har ikke faaet Kjød og Blod, er ikke bleven indblæst Livsaande, men er en død Jordklump, en Allegori i Ler.» Opposisjonen hadde rett når den etterlyste noe konkret på scenen. Man kunne merke alderdommens sitrende hånd som ikke hadde lyktes helt med det formende arbeidet. Men også Ibsens tilhengere hadde rett. Ennå i sitt nye skuespill viser Ibsen seg «mægtig i Beherskelsen af Livets Sprog, mægtig i Oprullingen af Tilstande og Begivenheder, mægtig i Sammenpresningen af de tusinde hemmelighedsfulde Forhold, symbolske Hændelser og Underligheder». Om Sigurd Ibsens tyske oversettelse skriver anmelderen at den er merkverdig flytende: «Denne Nordmand maa suverænt beherske sin Tysk. Paa en næsten koket Maade opsøger han ligefrem Vanskelighederne, idet han kopierer det familiære Hverdagssprog» (Anonym 1893f).

Den anonyme anmelderen i Vossische Zeitung anvender sterke ord for å uttrykke sin negative opplevelse av skuespillet: «Mystik, Hysteri, Hypnotisme, Telepathi og ganske simpel Overtro forener sig her til et Delirium, hvorfra man i Modbydelighed vilde vende sig bort, hvis der ikke ogsaa var et godt Stykke Komik med i Spillet». Det er tale om enda en «Degenerationshymne» fra Ibsens hånd, men publikum mente nok at man ikke kunne vente at det var mulig på en enkelt aften å utgrunne en slik åndsdybde. Likevel markerte flere etter teppefall en skarp opposisjon til den jublende og klappende Ibsen-menigheten (Anonym 1893f).

Den tredje og siste Berlin-kritikeren som kort refereres i Aftenposten, uten at kilden navngis, er mer positiv til stykket: «Den dybe Mangel paa Forstaaelse, hvormed Lessingtheatrets Publikum gabede eller stirrede under Opførelsen af den nordiske Sjelegranskers nyeste Skuespil, er intet Tegn paa Forfald hos Digteren.» Etter hans mening var det ikke tvil om at Bygmester Solness med sin flertydighet måtte by på store vanskeligheter for oppførelsen. Ikke desto mindre: «Hvor man griber og hvorledes man dreier Stykket, er det interessant og fuldt af Impulser til frugtbar Tænkning» (Anonym 1893f).

I Kölnische Zeitung skriver en anonym anmelder at også klart tenkende mennesker «vil forlate teateret med følelsen av at man har tilberedt dem en salat som bare overnaturlige anlegg gjør en i stand til å forstå». Kritikeren mener at skuespillerne gjorde seg møye med å få noe ut av de kompliserte rollene. Han trodde ikke at det ville lykkes noen skuespiller i hele verden å menneskeliggjøre heltene i Bygmester Solness. Man kan si hva man vil, men de er og blir vrangforestillinger (Anonym 1893a; til norsk ved HIS). Forestillingen på Lessing-Theater ble tatt av plakaten etter bare tre oppførelser (jf. Wilcke 1958, 39).

Norgespremieren i Trondheim 20. januar 1893 fikk en respektfull mottagelse av avisene, som alle mente at oppgaven ikke var lett. En snøstorm gjorde at det ikke var fullt hus. Den anonyme anmelderen i Adresseavisen 22. januar 1893 peker på at et skuespill som mangler handling og vesentlig består av lange samtaler på tomannshånd, setter meget store krav til fri og utvunget skuespillkunst for at spillet skal illudere virkelige samtaler og ikke bare bli replikkveksling. Et annet problem som ensemblet stilles overfor, er «den mystiske, antirealistiske Aand og Tone, der gaar gjennem Stykket og præger dets Figurer, og som selvfølgelig gjør det vanskeligt at iklæde det Virkelighedens Kjød og Blod paa en Scene». Anmelderen antok for det tredje at det ville være vanskelig å gi den «symbolistiske, dunkle og gaadefulde Tale en troværdig legemlig Form». På denne bakgrunnen syntes kritikeren at William Petersens selskap hadde lagt ned et betydelig og respektabelt arbeid, og han mente at «Resultatet overtraf vistnok de flestes Forventning» (Anonym 1893h).

Også anmelderen i Dagsposten 21. januar fant skuespillernes utførelser respektable. I første akt spilte Warming «med Farve og med Lune», mens hans spill i de øvrige aktene var «mere mat». Slik Ibsen har fremstilt byggmesterskikkelsen, krever den «en temmelig eksalteret Fantast» (Anonym 1893b). For anmelderen i Adresseavisen var Hildes rolle den største utfordringen. Den er nemlig «den, i realistisk Henseende, mest umulige». Spørsmålet var om det i det hele tatt ville lykkes noen skuespiller å skape sammenheng av den blandingen som Ibsen hadde lagt i denne rollen av naivitet, pikeaktig vilterhet og ufattelig dypsindighet. Anmelderen syntes at Anna Petersen hadde lagt mye energi i sin Hilde-skikkelse. Hun spilte med liv og gjorde sitt beste for å markere overgangene fra pikesnakk til bunnløs verdensdypsindighet. Med sine 35 år var hun kanskje ikke i besittelse av de naturlige ytre betingelsene for å fremstille den «knapt udsprungne Fjeldblomst» som det her var tale om (Anonym 1893h). Også Dagspostens anmelder hadde blikk for de spesielle vanskelighetene som denne rollen innebar: «der lever jo ganske vist ikke et eneste Menneske som ligner Hilde Wangel.» Men Anna Petersen spilte med «meget Liv og vistnok ogsaa med saa megen Natur, som Rollens mærkelige Repliker tillader» (Anonym 1893b).

Begge de refererte anmelderne noterte bifall etter hver akt. Publikum var altså nokså tilfreds med oppførelsen. Stykket ble ellers spilt både 23. og 25. januar. Den 26. januar bemerker Adresseavisen at publikums oppslutning er dårlig: «[Det er] forunderligt, at ikke flere har havt Lyst til at se vor store Digters sidste dramatiske Arbeide paa Scenen» (Anonym 1893i).

Det gikk et par uker før Bygmester Solness fikk en ny oppførelse. Det skjedde i Tyskland, der det ble spilt 11. februar 1893 på Neues Theater i Leipzig. Mottagelsen her kan synes å ha vært like motsigelsesfull som den var ved urpremieren i Berlin. Ifølge en notis i Aftenposten 18. februar kunne anmelderen i Kölnische Zeitung rapportere at en liten, fanatisk Ibsen-menighet hadde erobret salen ved å klappe «med et Raseri og en Selvfornegtelse, som vilde have været en bedre Sag værdig, og lod sig heller ikke forstyrre af, at netop en hel Del af de alvorligst mente Steder af en Mængde Tilskuere blev modtagne med Hovedrysten, ja af ikke faa med høi Latter». Da teppet falt, blandet bifallet seg med «en Hyssen saa sterk, som den ikke paa mange Aar har været hørt i dette Theater». At fiaskoen ikke ble større, skyldtes dels det gode spillet og dels den omtanken regien hadde vist ved å beskjære stykket (Anonym 1893g).

I London ble Bygmester Solness oppført på Trafalgar Square Theatre 20. februar 1893. Samme kveld var det premiere på Svenska Teatern i Helsingfors. Den 6. mars hadde stykket en ny premiere i London, denne gangen på Vaudeville Theatre. Den 8. mars var turen endelig kommet til to av de nordiske hovedscenene, Christiania Theater og Det kongelige Theater i København. I Roma ble stykket presentert av Compania Paladini-Talli på Teatro Valle 18. mars. Som tidligere omtalt, var den første oppsetningen av Bygmester Solness i Sverige ved August Lindbergs selskap med premiere på Stora Teatern i Göteborg 23. mars 1893. Etter fem forestillinger der stod Stockholm for tur, og deretter reiste selskapet på turné i Sør-Sverige.

På Bergens Nationale Scene ble skuespillet oppført mot slutten av sesongen. Det skjedde i sammenheng med et gjestespill av Johanne Dybwad i rollen som Hilde, med premiere 11. juni 1893. Ibsen hadde i anledning gjestespillet vist teateret den oppmerksomheten å frafalle honorar, og forestillingen ble en stor suksess (jf. Wiers-Jenssen & Nordahl-Olsen 1926, 347–48).

Sammenfattende kan det se ut som at teatrene vinteren 1893 neppe hadde like stor glede av å fremføre Bygmester Solness på scenen som de hadde hatt med flere av Ibsens tidligere samtidsskuespill. Reaksjonene blant de fleste kritikerne, og trolig også blant de fleste tilskuerne, bærer bud om at dikteren ikke hadde truffet den gjengse smaken ved Europas teatre tidlig på 1890-tallet. Mange av dem som benket seg i teatersalene i Tyskland, i England og i de nordiske landene med forventning om at Europas ledende dramatiker nå skulle vise dem et spill hvor de kunne gjenkjenne det moderne livet, opplevde at de ble skuffet. Ibsen var blitt vanskelig å forstå og vanskelig å spille. Enkelte av hans skikkelser lignet ikke på virkelige mennesker, og det måtte fortone seg som noe av et svik mot det som etter alminnelig oppfatning var teaterets oppgave.

Økonomisk hadde Bygmester Solness gitt fortfatteren gode inntekter. Honoraret for første opplag utbetalt i 1892 var på 8550 kroner. Samme år hadde Ibsen innkassert 2000 kroner som forskuddsbetaling for retten til å oppføre stykket. For året 1893 kunne han innkassere 6130 kroner som honorar for diverse utgaver av boken, blant annet 3628 kroner fra Heinemann for den engelske utgaven. Inntektene fra teaterne var dette året til sammen 7447 kroner. Tallene er litt usikre på grunn av at det ikke for alle beløpene spesifiseres hva som er boksalg, og hva som er honorar fra teatrene (jf. Meyer 1971, 708, 721–22).